Katalogtekst av Agnethe Berentsen Harket,

Galleri Semmingsen April 2005

                                

Det er neppe noen som vil mistenke Esther Maria Bjørneboes bilder for å være figurative. Men siden mistanken nå er vakt, skal jeg forsøke å holde fast på den, slik hun selv holder fast på sitt non-figurative prosjekt. For like sikkert som at disse bildene oppfattes som non-figurative, er det at de er malt av en kunstner som er klar over at den figurative tradisjonens problemstillinger ikke nødvendigvis er ikonografiske eller ikonologiske. Dette kan være et godt sted å begynne for den som har sans for maleriet som maleri. Det kan også være et godt sted å begynne når man skal nærme seg Bjørneboes bilder.
Det er ikke motivet disse bildene handler om, men nettopp derfor har de noe til felles med en gammel sjanger som stilleben. Det er ikke fruktkurven den handler om. Den handler om å fastholde motivet for at det ikke skal ta oppmerksomheten vekk fra utforskningen av flaten, formen, fargen, strøket, rommet ? i ett ord: overflaten. Motivet kunne like gjerne vært et mønster, mekanisk, geometrisk eller organisk. Og er det ikke nettopp det vi ser i Puls. Impuls: organiske mønstre.
Hun er selv den første til å innrømme det: Naturen og den mimetiske etterligning av den fascinerer henne. 
Vel så viktig er det at bildene hennes bekrefter det. Og det er blitt tydeligere nå enn i hennes tidligere malerier. Men i stedet for å ta det mimetiske oppdraget bokstavelig, og male den ytre virkelighet, har hun skapt et parallelt rom som minner om noe vi kjenner. Selv vil jeg si vi er svært tett på naturen i disse siste bildene, ikke naturen som landskap, men naturen som organisk form, naturen som organisme. Ikke slik vi ser den gjennom en kameralinse, men slik patologen ser den gjennom et mikroskop. Og like lite som vi kan unngå å se etter meningsdannende mønstre på stjernehimmelen, kan vi unngå å få øye på det organisk illuderende i hennes nye billedserie, og assosiere videre derfra til et korallrev her, en blomst der, og så videre inn i det erotiske eller ut i stjernetåka.
Det er imidlertid ikke derfor disse bildene er meningsbærende. Det er de fordi de viser oss hva som skjer når farger møtes, og hva som skjer når fargene møter våre forestillinger om dem, våre forventninger og fordommer. Se hva rosa og brunt gjør med hverandre når de snakker sammen, eller lilla og gult. Møtene mellom fargene utfordrer det forutinntatte innholdet. Fargenes tvetydighet eksponeres.
Når formen holdes fast, slik vi kan se det her med små variasjoner, slipper fargene til orde. Noen ganger spakt og forsiktig, andre ganger sterkt og klart. Hele tiden sensuelt. Som en puls som slår.

Med denne utstillingen har Esther Maria Bjørneboe beveget seg fra flaten, som hun utforsket i sin forrige utstilling "Styrt tilfeldighet" til fargen og rommet. Bildene hennes er også tidligere blitt til i spenningen mellom på den ene siden hangen til å la innfallene og innskytelsene regjere, og på den annen side ønske om kontroll. I de nye bildene har hun strammet grepet ytterligere kompositorisk. Hun har ikke nøyd seg med å skape orden i kaoset, hun har arbeidet med å skape et lite kosmos. Er det mer enn en figurativ tilfeldighet at hun er så tett på livets urformer, naturen selv, i disse pulsslagene? Fasiten finnes i bildene.