"Hjernekunst" av LARS ELTON

Fra brosjyre om utsmykninger, juni 2011 -  Kulturetaten,  Oslo kommune.

Stovner videregående skole – Utsmykningen "Synapsis" av Kunstner Esther Maria Bjørneboe   

                         

Abstrakt kunst har i løpet av noen tiår gått fra å være lavt ansett i allmennheten til å være en ettertraktet vare i brede lag av befolkningen. Esther Maria Bjørneboes utsmykning på Stovner videregående skole er en del av denne utviklingen.

Vi kunne gjort oss fort ferdig med Esther Maria Bjørneboes utsmykning ved å konstatere at den er vakker, tiltalende og inviterende. Utsmykningen gir dem som ser den et visuelt rom med farger og former som både er lette å like og gir åpning for ulike fortolkninger.

Samtidig er det noe annet ved utsmykningen som gjør den interessant å diskutere i en kunstfaglig sammenheng. Og det er jo fag de driver og lærer på Stovner videregående skole, så la oss se om det er mulig å gjøre denne faglige utfordringen interessant også for folk som ikke er kunstinteressert. Jeg håper du som leser blir med meg videre, for først må vi ta for oss litt teori.

Innenfor billedkunsten gjøres det en distinksjon mellom «abstrakt» og «nonfigurativ» kunst. Det første betegner at noe er abstrahert fra virkeligheten, det vil si at det har en eller annen konkret form som forelegg som så blir forenklet og forandret i den kunstneriske prosessen. Et nonfigurativt kunstverk, derimot, har ingen andre referanser enn seg selv og fremstår som et «rent» kunstverk der materiens utfordringer (i form av for eksempel maling og lerret) er formålet med kunstnerens arbeid. Det blir litt som når du mekker motor: Er formålet at motoren skal fungere, eller er mekkingen i seg selv det viktigste?

Selv om Esther Maria Bjørneboes todelte utsmykning (et sceneteppe og et tekstilt veggfelt) kan se ut som et nonfigurativt kunstverk, er det abstrakt. Utsmykningen bærer navnet «Synapsis». Det betyr «sammenknytning», og er et begrep som brukes innen medisin som en betegnelse på nervecellenes berøringspunkter.

Som utgangspunkt er jo dette så abstrakt for de fleste av oss at det er vanskelig å se for seg hvordan slike sammenknytningspunkter ser ut, rent konkret. Nervecellenes berøringspunkter kan kanskje ses i mikroskop, men for deg og meg vil dette først og fremst være noe som eksisterer i tankene våre – noe det jo også gjør helt konkret. Derfor er det interessant å vite at verket inngår i en serie, som like gjerne kan kalles et forskningsprosjekt, der kunstneren undersøker det abstrakte maleriets muligheter innenfor ulike formater. Kunstverket blir «hjernekunst» i flere betydninger av begrepet.

Slik sett er kunstverket like interessant som prosess som det er som ferdig resultat. For oss som ser på utsmykningen kan denne kunnskapen åpne døren for et tanke- eller forestillingsrom der vi forsøker å se for oss hva som kom foran dette verket, og hva som ble resultatet i det neste verket kunstneren laget. Hvordan er kunstverket påvirket av den prosessen kunstneren jobber med? Og hvordan er det påvirket av rommet det er plassert i? Og i hvilken grad blir vår opplevelse av rommet påvirket av de fargerike tekstilene? Og vice versa.

Videre kan vi forsøke å forestille oss hvordan former og farger er et uttrykk for innholdet i den tittelen kunstneren har valgt. I likhet med nervecellenes synapser har også mennesker berøringspunkter, og på en skole som Stovner videregående med elever fra mange kulturer vil disse «synapsene» antagelig være annerledes enn dem vi finner på en mer homogen eller ensartet skole.

Men når vi først ser på kunstverket kan tittelen synes litt søkt. Som nevnt betyr «synapsis» sammenknytning, men det er vel ikke akkurat sammenknytninger som er det mest fremtredende ved de frie formene i dette kunstverket? Det kan like gjerne sees som en opphopning av en gruppe fritt flytende former som i liten grad søker å knytte seg til hverandre. Hvis vi fortsetter å tolke kan vi tenke at ja, det stemmer jo på den måten at det å knytte seg til andre mennesker krever en innsats, og det kan være vanskelig. Men det ligger nå en gang dypt i vår menneskelige natur å søke «synapser», å knytte oss til andre mennesker. Det er slik vi danner samfunn og små og store enheter innenfor disse samfunnene – familie, venner, skoleklasser, arbeidsplasser, idrettslag, politiske partier, bygder, byer, hele land og De forente nasjoner. Spekteret er stort, og det lille er like viktig som det store.

Dermed blir det abstrakte kunstverket ganske konkret likevel. Slik er det i hvert fall i mine tanker. For deg kan det bety noe helt annet. Det er det som er det fine med kunst: Den gir oss noe å tenke over enten den tiltaler oss eller ikke.

 

Lars Elton er frilans journalist, kritiker og redaktør. Han er kunst- og arkitekturanmelder i VG. Kontakt: lars@elton.no