En uendelig serie
Tekst av Lotte Konow Lund til utstillingen"Synapsis" Galleri Semmingsen 2007

Esther Bjørneboe stilte ut sitt hovedfagsprosjekt fra Kunst og Håndverksskolen på galleri 27 i 1997. Galleri 27 hadde bygget seg opp rundt kunstnere som Bjørn Ransve, Arne Bendik Sjur og Kjell Torriset. Selv husker jeg mitt eget intense møte med Käthe Kollowitz oghennes voldsomme temaer der som purung kunststudent. Kjenner man til Bjørneboe som tegner finner man det ganske naturlig at hun passer inn i denne rekken av noen av de tyngste tegnere vi hadde i Norge på 80 og 90 tallet.

Bjørneboes tegninger var en nødvendig og tydelig del av de første maleriene hun stilte ut. Felles for alle var det tydelige narrativet fortalt ved hjelp av menneskeskikkelser og møbellignende former som kunne oppleves som om de nesten kjempet mot komposisjonene og farten i malingen -de var der på tross og så ut som om de når som helst kunne gli inn blant fargene og forsvinne. I ettertid har jeg også tenkt på dette "delte maleriet" som Bjørneboe har benyttet seg av, som viktig i arbeidene hennes. Når jeg sier delt mener jeg delt som i flater der hver enkelt avgrensing forteller en historie: noe fortsetter i neste og noe holder seg kun innefor akkurat denne flaten. Denne måten å fortelle en historie på med bilder har selvsagt vært naturlig gjennom hele kunsthistorien og etterhvert også i populærkulturen. For å gjøre noen inkonsekvente hopp vi alle kjenner til: Egyptiske hieroglyf-tegninger, ikonmaleri, japansk tradisjonell kunst, renessansemaleriet, popkultur som tegneserier og reklame, fotografi og etterhvert filmen som jo består av bilder som kommer kjapt etter hverandre.

Det er mulig at tegning fikk en så stor rolle i samtidskunst de siste år på 90 tallet, fordi det er umiddelbart. Fordi man ved å tegne unngår noen av de mest konfronterende og plagsomme spørsmålene i maleriet. Mye kan defineres som tegning. Tegning kan gjøres hvor som helst når som helst, og har kun det hengende over seg at det har vært noe man har gjort for å forberede seg på noe annet men uten det samme tyngende alvoret som skal komme senere. Tegningen har da heller ikke i samme grad som maleriet måttet kjempe for å beholde en posisjon, sin egen historie eller kjempe mot at det stadig blir sparringspartner og over-parafrasert i alle andre uttrykksformer. Figurene i Esther Bjørneboes maleri ble skviset ut, og fadet ut i fargene et sted på slutten av 90 tallet. Neste gang jeg forholdt meg til maleriene hennes hadde hun begynt med det jeg refererer til i mitt eget hode som Tetris- maleriene. Malerier der små avlange bobler så ut som om de steg og sank oppover, bortover og nedover lerretet, som i det tidlige dataspillet Tetris. Ved å la figurene forsvinne kom det selvsagt helt andre problemstillinger til syne.

Jeg opplever at hun med disse maleriene gjorde et klart grep, hun valgte å la arbeidet med maleri bli en handling som kan sidestilles med nettopp tegning. Maleriene fra den gang til i dag er en lang konsekvent linje. Å male ble mer en handling enn et resultat, og helheten er ikke en utstilling et år eller en bok, det er en handlig som følger den forrige, men uten noensinne å slippe tråden. Bjørneboe tar ikke hensyn til hva et lerret koster, det finnes ingen tilbeding av denne preparerte (og dyre) flaten, det er ark, og hun behandler hvert maleri som en skisse, men velger allikevel å male nettopp på store lerreter. Den evige serien går gjennom. forandringer, fra tetris til en slags negativ av det samme, der hun maler store deler av lerretet og boblene blir hull i en organisme. Organismene går fra noe betraktet gjennom et mikroskop, til tegn på sykdom, ødeleggelse eller noe man ikke helt forstår av uendelig størrelse som hviler et sted over jorda. Når hun legger til en konturlinje blir hele problemstillingen igjen forandret, for mer skal det faktisk ikke til for at et maleri skal få en distanse og en ironi som sier noe om vår egen tid. Bare tenk på den svenske kunstneren Jan Stenmark som med en enkel konturlinje og en undertekst tar en liten bit av noe vi trodde var virkeligheten vår for noen få år siden og gjør det om til en parodi på vår egen forestilling.

Men i Esther Børneboes prosjekt er dette en stund siden nå. I den senere tid har konturlinjen også blitt en del av fargene og helheten. For Bjørneboes prosjekt handler om hvor hun er akkurat nå, og som med oss alle er det muligens slik at hva og hvordan vi velger å fortelle sier mer om hvem vi er og hvor og når vi lever enn om noe annet.

Lotte Konow Lund, Oslo Juli 07