ORGANISKE RELASJONER, Drammen museum oktober  2006 
 
Utdrag fra Essay av Therese Veier.

                               

"The insignificant is as big to me as any, (What is less or more than a touch?)" Walt Whitman  

Drammen Kunstforening har i år valgt utstillingskonseptet "Organiske relasjoner", og presenterer en utstilling med fem kunstnere hvis ulike teknikker har stor spennvidde. Utstillingen gir en mangesidig historie, og hver kunstner gis en bred presentasjon med flere kunstverk. Dette gir de ulike kunstnerne mulighet til å vise sin tematikk, teknikk og fortellermåte, samtidig som det blir lettere for betrakteren å se sammenhenger og fellestrekk mellom disse tilsynelatende ulike uttrykksformene. De tre kunstnerne Frank Brunner, Dag Erik Leversby og Esther Maria Bjørneboe arbeider alle med maleri, men med ulike teknikker, motiv og uttrykksmåter. Anniken Amundsen arbeider eksperimentelt med tekstil og installasjoner. Josephine Lindstrøm stiller ut fotografi, men jobber med både foto og video. På tross av spenn i kunstmedier og teknikker har disse fem kunstnerne tematiske fellestrekk. Utstillingens felles tema er kunstnere som arbeider med natur, forstørrelser av natur, vekst eller andre organiske tilsnitt. Den konkrete ordbetydningen av organisk betyr noe som er utstyrt med organer, som har å gjøre med organer eller levende organismer, hører til eller kjennetegner levende vesener. Organisk kan og referere til noe som utgjør et sammenhengende hele. Utstillingstittelens andre ord, relasjoner, assosieres med; innbyrdes forhold, forbindelser eller berøring. Ut fra disse konkrete betydningene kan kunsten tilføre andre tilsnitt og betydninger. Opp gjennom kunsthistorien ser vi at kunstnere stadig har vært opptatt av å gjenskape et nært blikk på natur eller levende organismer. Ta for eksempel maleren Henri Rousseau som høsten 2005 var gjenstand for en stor retrospektiv utstilling på Tate Modern i London. De litt naive detaljrike motivene til Henri Rousseau (1844-1910) malt på slutten av det 19. århundre har fascinert betraktere i mange år. På Tate Modern kunne besøkende se hans eksotiske jungelmotiv, harmoniske parisiske landskap og gåtefulle portrett. Rousseau skapte sine jungelmotiv ved å besøke zoo, botaniske hager, postkort og bøker. Dette ble i hans hånd til presise, fargerike jungelhistorier. Motivene var utdrag av en tilsynelatende virkelighet, men maleriene var nesten barnaktige og mer en virkelighetsflukt og drømmeverden for et bymenneske enn realistiske. Hans særegne komposisjonsmåte ga ofte et spesielt, nært og nesten fremmed utsnitt av planter og vekster. Om sine motiv sa Rousseau selv: "I don´t know whether you feel the way I do, but when I see these hothouses and see the strange plants from exotic countries it seems to me that I am entering a dream: I feel like a quite different person ". Kunstnere velger gjerne også å presentere ting på en måte som gjør det hele litt ukjent og fremmed for oss, slik at blikket vårt og det perspektivet vi har på omverdenen utfordres. Det hverdagslige gjøres fremmed, det kjente gjøres ukjent og med dette oppstår nye interessante historier og assosiasjoner. Et close-up utsnitt i et maleri eller fotografi kan utfordre oss ved å gjøre noe kjent og kjært til en gåte. Max Ernst og hans livsledsagerske Dorothéa Tannings surrealistiske maleri tok óg for seg det organiske i flere aspekter. Georgia O`Keeffe arbeidet i hele sitt kunstnerskap med organiske, biomorfe former. Disse malte formene, som gjerne så ut som de var hentet fra en annen verden, stammet fra planter, skjell, landskap og til og med ansikter. De ble i O`Keeffes malerier forvandlet til ornamentale massive geometriske former. Litt av den samme måten å bruke utsnitt av natur og komponere på, finner vi hos fotografen Tina Modotti. Innenfor skulptur og installasjon har vi kunstnere som Jean Arp, Barbara Hepworth, Eva Hesse og Louise Bourgeois. Dette er bare noen av mange eksempler på kunstnere som jobber med organiske tema, men det er kunstnere jeg spesielt har valgt ut fordi jeg mener de har en del felles med både utstillingens tema og de fem utvalgte kunstnere i Lychepaviljongen. En grunn til kunstneres kontinuerlige fascinasjon for det organiske og levende kan være at selv om det omgir oss, det er forsket på og forskes fremdeles på, er det allikevel noe ukontrollerbart og fremmed. Det organiske har hele tiden en mulighet til å endre seg, forandre form, anta nye egenskaper, eller nye sammenstillinger oppdages. Vi kan aldri kjenne disse tingene fullt ut. Vi kan heller aldri kontrollere dem fullt ut. Derfor fortsetter vår søken. Vi trenger kunstnernes mikroskopiske, uventede eller annerledes blikk, vi som betraktere må stadig utfordres slik at vi ikke tror vi vet alt. FRAGMENTARISKE HISTORIER Ser vi tilbake på utstillingshøsten 2005 og våren 2006 både i Oslo og London virker det som det er en tendens også mot mer historiefortellende kunst innenfor maleri, fotografi og installasjon. Ulike grunner til dette kan være at det abstrakte maleriet nå har eksistert så lenge at det ikke lenger sjokkerer, men kun har blitt dekorativt. Det kan og være en reaksjon på 90-tallets konseptuelle kunst. I dag ser vi en økning av kunstnere som med kamera eller fine mårhårspensler skaper kunst som inneholder fragmenter av historier og har et samtidig uttrykk. REELT OG FIKTIVT Det er ikke fullstendige eller reelle historier kunstnerne presenterer for oss. Dagens narrative kunst kan bestå av utdrag av en historie, uten begynnelse eller slutt. Det er opp til betrakteren selv å forestille seg resten av historien. Det er som om man får se et lite klipp midt inne i en spillefilm, og det er opp til betrakteren å spinne videre på historien. Historiene er fortalt i små utvalgte bilder. Selv om kunstnerne antyder en historie, er det ikke kun en riktig eller en tenkelig historie. Flere av kunstnere stiller selv spørsmål til det reelle og virkelige ved egne historier. Betrakteren kan fritt assosiere andre muligheter. Denne tematikken er felles for de fem kunstnerne Anniken Amundsen, Esther Maria Bjørneboe, Frank Brunner, Dag Erik Leversby og Josephine Lindstrøm. På tross av deres ulike kunstneriske teknikker, uttrykksmåte og materialer, har de felles det organiske tema, og denne søken etter å vise oss sitt blikk på omverden. Deler og utsnitt vi aldri selv ville valgt eller tenkt på som interessante, bringes i et nytt lys. Vi trenger deres perspektiviske endringer av vår verden. Flere kunstnere som arbeider med organiske tema bruker botaniske hager som inspirasjonskilde. Botaniske hager er for naturen det kunstmuséer er for kulturen, nemlig spesielt utvalgte utstillingsvinduer hvor materialer og planter bringes eller tvinges til en rekontekstualisering, og de er arrangert spesielt for betrakterens blikk. Selv om det kan virke som vi tror det, er naturen aldri underlagt den menneskelige vilje. Det er et spørsmål om makt og kontroll, når mennesker i kalde strøk som Oslo og Göteborg kan gå i veksthus og oppleve eksotiske, tropiske planter hele året. Vi ser og stadig at det ikke alltid går som mennesker planlegger eller vil.

 
ESTHER MARIA BJØRNEBOE Som billedkunstner arbeider Esther Maria Bjørneboe med maleri, og gjerne serielle motiv. Bjørneboe arbeider i et abstrakt formspråk, hvor motivet ikke er viktigst, men hvor fargen er det vesentlige. Motivet blir nødvendig for å kunne jobbe malerisk og utforskende med flate, form, farge, strøk og rom. Allikevel er det lett å assosiere til noe naturlig, organisk og mikroskopisk når man ser bildene hennes, selv om hennes malerier ikke kan sies å prøve å etterlikne natur verken direkte eller abstrakt. Allerede på 70-tallet ble det vanlig blant kunsthistorikere og kritikere å tematisere den abstrakte kunsten. Disse tolkninger ble gjerne styrket gjennom kunstnernes titler som ofte alluderte til natur. En tid ble det nesten for lett å dekode ny kunst f.eks. Mark Rothko og Barnett Newman lest gjennom Caspar David Friedrich, Jackson Pollock ble satt i sammenheng med J.M.Turners stormfulle motiv og Agnes Martins maleri knyttet til J.M.Turners skyer og himler. Sentrale kunsthistoriske referanser for Bjørneboes maleri er Philip Taaffes sjablonaktige maleri som er en blanding av det abstrakte og dekorative. På samme tid er motivene både rolige, forførende, spirituelle og sensuelle. På en monokrom bakgrunn skaper Taaffe et nettverk av former, lag og farger som lyser opp billedflaten. Abstrakte motiv plasseres lag på lag oppå hverandre og betrakteren forsøker å holde fokus innover i planene. Taaffe blander modernisme med reproduksjoner fra natur- og ornamenttradisjonen. I sine motiv har han brukt stiliserte variasjoner av liljer, sommerfugler, slanger, palmetrær, arabesker, spiraler med mer. Fortiden er noe Taaffe bruker på en fri måte i sitt maleri. Gerhard Richters tekniske utforsking av maleriet som medium, men også pop-art og graffiti er kunstneriske referanser for Bjørneboe. Veldig relevant er Franz Ackermanns maleri og installasjoner, hans måte å jobbe med former, abstrahering av den omkringliggende verden, strukturer, farger, illusjoner og klisjéer. Tegning ligger som et klart underliggende element i både Ackermanns og Bjørneboes utforskning av maleriet. Bjørneboe stiller ut fem ganske store malerier, hvorav to er i formatet 120cm x 120cm og tre er 155cm x 155cm. Tittelen på maleriserien til Bjørneboe er Kontra og det opprinnelig latinske ordet betyr imot eller ovenfor. Bjørneboes maleriserie Kontra består rent konkret av mange små påbygde former komponert sammen foran, over, bak og ved siden av hverandre i en tilsynelatende uendelig mengde variasjoner. Formene er formale og stiliserte og rent motivisk minner det om noe man ser klemt mellom to glassplater i et mikroskop, som senere forstørres opp i maleriet. Det virker som ting er i en prosess av forandring, og er i ferd med å endre eller finne sin form. De kan smelte, bli noe annet, men er nå frosset i en bevegelse, tilsynelatende flytende i et rom. Disse abstrakte formene kan referere til Internett, film, fotografi eller lys som behandles malerisk. Dersom motivet refererer til noe naturlig, forestiller jeg meg at det må være slik organiske pop-art blomster ser ut når de flyter rundt i rommet. Er maleriet i blåfarger, minner formene om pop-art skyer. Motivet kan også få oss til å tenke på slike ytterligheter av kosmos som verdensrommet eller det ukjente livet dypt under vann. Alt dette uten at maleriene på noen måte konkret forestiller det. De abstrakte formene Bjørneboe skaper, kan også minne om tegneleker man gjorde som barn hvor man satt og tegnet en form, for så å tegne mange nye linjer utenpå originalformen mens man så på hvilket mønster som oppsto etter hvert, eller holdt på så lenge at den opprinnelige figuren mistet sin form. Som barn ble det vel helst dette siste fordi man ikke visste når man skulle stoppe, og ville ta leken lenger og lenger. Formene i Bjørneboes maleri er på ingen måte barnedrodling, men bevisste former komponert og satt i et komplekst samspill i en billedflate. Hennes maleri og former er absolutt kontrollert og uten at kaos oppstår. Det er også disse formene som gjør at Bjørneboe kan arbeide så aktivt med fargen som hun gjør i sitt maleri. Fargen er for Bjørneboe en meningsbærer, og hun arbeider med fargens virkning på lerretet, både i sin rene form og hvordan den virker i samspill med andre. Er fargen forflatende eller romskapende, trekker den betrakteren mot motivet. Distanserer den, er motivet varmt eller kjølig, skaper fargen harmoni eller disharmoni. Bjørneboe jobber med fargeflater i sine former, utenpå formene og i rommet rundt. Hver form og hvert område har sin valør, uten variasjon. Disse valørene settes i spill med andre farger rundt, andre formers farger og bakgrunnen. Fargene skaper en kompleksitet og handling i motivet. Selv om formene overlapper hverandre, og noen av formene vokser ut av motivet, er hovedhandlingen i maleriet sentrert rundt midten. Her er det nesten som hun skaper en svevende ball av former. Det er som om man tenker seg et magnetpunkt i midten av maleriet. I nærheten av kjernen trekkes formene tettere inntil hverandre og mot sentrum, mens lenger ut blir kraften svakere og formene svever mer fritt. På en måte er det kanskje slik man tenker seg verdensrommet og planetenes sirkling i bane rundt et sentrum og en kjerne.