 |
|
Soloutstilling Østfold kunstsenter, Fredrikstad ...
...
...
...
...
...
......
...
...
... Tekst til utstillingen. Arbeidet med utstillingen har dreiet seg om å behandle problemstillinger om forskjellighet, med fargen som virkemiddel. Ønsket har vært, om mulig, å presse frem en toleranse i billedflaten og finne en balanse. Fargens virkning og meningsinnhold er avhengig av tilskueren, men noe er likevel allmenngyldig. Når vårt fysiske øye påvirkes av en farge, dannes umiddelbart et motsvar – et etterbilde. En komplementær farge skapes i vårt indre øye, som igjen «projiseres» over det blikket hviler på. Opplevelsen er hverdagslig, men fremkommer særlig når øyet er ufokusert eller trett, og det hele kan begrunnes i vår menneskelige fysiologi. Disse erfaringene beskrives først i boken «Om fargelæren» fra 1810, av J.W. Goethe og han omtaler der fargenes tilhørighet til hverandre med begreper som harmoniske, karakteristiske eller ukarakteristiske. De mest harmoniske fargesammensetningene er ikke som en skulle tro – de som ligner mest på hverandre, men derimot fargene som står lengst fra hverandre og innehar den største diametrale motsetning i fargesirkelen. Kontrasten mellom dem kan virke på oss som en lysende kant, vibrerende, og gir en følelse av at det er noe er på gang – en hendelse (visjon?). Slik jeg tenker på det, så opptrer øyet som en stillferdig fredsaktivist. Det vi ser utlignes umiddelbart og umerkelig inne på netthinnen før det trenger inn i vår erkjennelse. Kanskje forekommer denne synsansingen slik, for at vi skal tåle inntrykkene utenfra bedre? Den språkløse opplevelsen viser likefullt at fargen er en tydelig meningsbærer, om vi er bevisst den eller ei. Og, om vi bare slapper litt av i blikket, så kommer de ideelle fargerelasjonene enda mer til sin rett. Esther M. Bjørneboe |
.jpg)
